Ordførerens 17. mai tale

Kjære alle sammen – gratulerer med dagen!

Tusen takk til arrangørene og til Eidsvoll 1814 for en verdig og flott markering – og hjertelig takk til alle dere som har møtt opp her i parken denne vakre nasjonaldagen.

Det er en ære å få stå her – ved Eidsvollsbygningen – akkurat her hvor det hele begynte for 211 år siden.

Dette stedet, denne dagen, og dette fellesskapet minner oss om noe grunnleggende:
At vi aldri må ta friheten og demokratiet vårt for gitt.
Vi skal feire det vi har – men også våge å innse at det er sårbart.
Og vi skal feire det som gir håp – også i urolige tider.

For vi lever i en urolig tid.
Demokratiet er under press i verden. Autoritære krefter vokser frem – også der vi trodde det var utenkelig.

Vi ser det tydelig i Ukraina, hvor krigen har pågått siden 2014 – og hvor den brutale, fullskala invasjonen startet i 2022.
Den begynte med retorikk, med løgner, og med påstander om «forfulgte landsmenn».
Nå har den utviklet seg til en blodig krig som truer ikke bare Ukrainas frihet – men også verdier vi alle har bygget våre samfunn på: Ytringsfrihet. Rettssikkerhet. Demokrati. En regelstyrt verdensorden.

Alt dette virker å være i bevegelse – og i fare.
Det rokker ved tryggheten vår. Ved tilliten vi er så avhengige av – til hverandre og til samfunnet.

Nettopp derfor er det sterkt å stå her – sammen – akkurat nå.

Man kan bli motløs. Men historien vår gir oss også mot.
Og vi finner mot i historien Ukraina skriver – her og nå.

For som Ukraina – har også vi opplevd krig. Okkupasjon. Krigsforbrytelser.
Vi vet hvordan det er å stå under hælen til en voldelig og autoritær makt. Ukraina vet det – akkurat nå.

Og vi husker de første ukene av fullskalakrigen.
Bestemødre som satt på gata og lagde våpen.
Bønder som dro ut med traktorene sine og hentet russiske militærkjøretøy – og leverte dem til motstandskampen.
Det var sterkt. Det var rørende. Og det var modig.

I denne kampen vokser det frem et folk vi er stolte av å støtte.
Stolte av å ha blitt kjent med. Stolte av å kalle venner og allierte.

Det er bare 80 år siden Norge selv ble fritt.
8. mai 1945 kunne vi igjen heise flagget i frihet. Ikke i stillhet – men i glede.
Fordi vi stod sammen. Fordi vi tok vare på hverandre. Fordi vi våget.

Og det flagget vi heiste den dagen, har vi aldri senket.
I 80 år har vi fått leve i fred.

Takket være mennesker som ofret – som trodde på det samme som Eidsvollsmennene i 1814:
At makten skal komme fra folket. At rettferdighet og verdighet gjelder for alle.

Denne stoltheten – denne friheten – skal vi også ønske for våre ukrainske venner.
For vi vet at det nytter. Vi er et bevis på det.

Og vi må hjelpe hverandre å huske det.
At demokratiet – som grunnloven – må leve og puste.
Det må være relevant og engasjerende.

Ukraina minner oss om at frihet må kjempes for.
Noen ganger med livet som innsats. Andre ganger som om det står om livet.

Grunnloven lever ikke bare fordi den finnes – men fordi vi lever den.
Den er aktuell fordi vi engasjerer oss.
Den bæres videre gjennom vårt fellesskap, vår deltakelse og våre stemmer.

Vår kamp er annerledes enn i 1814, men like viktig.
Vi må sørge for at våre unge engasjerer seg. At de tar ansvar.
Grunnloven lever i samfunnsdebatten. I valglokalene. I møte med hverandre.

I dag feirer vi at vi har en grunnlov som fortsatt minner oss på hvem vi er – og hva vi står for.
Den gir oss retten til å mene det vi vil, tro det vi vil, elske hvem vi vil – og få hjelp når vi trenger det.

Og det begynte her. Med mot. Med ansvar. Med fellesskap – midt i en urolig tid.

De 112 mennene som møttes her i 1814 – bønder, prester, offiserer og kjøpmenn –
De var uenige om mye, men klarte det viktigste: å snakke sammen. Å lytte. Å finne felles grunn.

De skrev en grunnlov for framtiden – i et år da ingen trodde det var mulig.
Og i 211 år har den stått seg.

Vi trenger den styrken nå også. Ikke bare som et minne – men som en oppfordring.
For i dag, som i 1814 og 1945, trenger vi mot:
• Mot til å stå opp for demokratiet.
• Mot til å lytte til hverandre, også når vi er uenige.
• Mot til å møte uro med fellesskap – og frykt med forståelse.

Og vi trenger gleden. Den må vi aldri miste!

For det er også det 17. mai handler om!

Gleden over fellesskapet.
Over barna som synger og vifter med flagg.
Over korpsmusikk – og at vi faktisk kan spise is til middag!
Gleden over at vi bor i et land hvor vi kan feire oss selv – med åpne dører og åpne ansikter.

Vi går i tog, pynter oss, synger og samles – ikke bare for å minnes – men for å leve det vi tror på.

Og så er det én vi alltid må nevne på en dag som denne – Henrik Wergeland.

Han kjempet for frihet, rettferdighet og for at 17. mai skulle være folkets og barnas dag.
Han skrev dikt, gikk i tog, holdt taler og minnet oss på hva som ble vedtatt nettopp her.
Han mente at grunnloven skulle feires av alle – og at Eidsvoll hadde et særlig ansvar.

Vet dere hva han gjorde?
Han ga sølvpokalen sin til ordføreren i Eidsvoll – på én betingelse:
At det skulle skåles med den hver 17. mai, her på Eidsvoll –
slik at ingen noen gang skulle glemme hva dagen handler om.

«Nå har jeg på en pen måte tvunget Eidsvollingene til å feire 17. mai,» sa han.

Og det har han klart.

For vi er her – 211 år etter. Og vi glemmer ikke.
Så – på vegne av Henrik Wergeland:
Skål for friheten.
Skål for demokratiet.
Og skål for gleden over å feire – sammen, her hvor alt begynte.

Gratulerer med nasjonaldagen!